Foreldresamarbeid til barnets beste
Av Anders Dahlén

Likestillingsminister Karita Bekkemellems ønske om å innføre delt bosted som norm etter samlivsbrudd, har igjen fått kritikk fra ventet hold. Motstanderne til delt omsorg hevder feilaktig at hensynet til barnet ikke blir ivaretatt ved en slik ordning. De peker på at det stilles store krav på samarbeid mellom foreldrene for at delt omsorg skal være en god løsning. Det er åpenbart ikke viktig med samarbeid når det praktiseres vanlig samvær med annenhver helg og én ettermiddag i uken. Flytting mellom to hjem for barnet vil en aldri bli kvitt, hvordan man en vender å vrider på det. Det paradoksale er at det er mindre flytting mellom to hjem for barnet og mindre kontakt mellom foreldrene ved delt bosted, enn det er ved vanlig samvær. Barn har heller ikke begrep om hovedhjem og besøkshjem, det er kun voksne som har. Hvis foreldrene bor nær hverandre, slik at barnet har samme nærmiljø med skole og venner hos begge, er nok ikke delt bosted skadelig for barnet.

Når kritikerne til delt omsorg hevder at barn blir stresset av en slik ordning, er det således ikke ordningen i seg som er skadelig for barnet. Det er foreldrekonflikten som er skadelig for barnet og som barnet bør skjermes fra. Det som er absolutt mest ødeleggende for barn, er å bli utilbørlig påvirket av en forelder til å ha et negativ syn på den andre forelderen. Spørsmålet blir således: Hvordan skal man få én av foreldrene - eller begge - til å sette til side sine egne behov og interesser og samarbeide i fellesskap om barnet?

Barneloven er normgivende og sender ut kraftige signaler hvordan samfunnet ønsker at foreldrene skal forholde seg til sine barn. Hvis barneloven tar utgangspunkt i normale kjærlighetsfulle foreldre som elsker sine barn, er delt omsorg etter samlivsbrudd naturlig for de aller fleste foreldre. Barneloven sender i dag ut signaler at barn etter samlivsbrudd bør bo fast hos den ene forelderen og ha vanlig samvær med den andre forelderen. Hele systemet rundt barnefordeling, med familiekontor og mekling i retten med hjelp av sakkyndige, er også oppbygget kring eneforelderdogmen og påtvinger i mange tilfelle den andre forelderen rollen som helgeforelder. Det er ikke slik at de fleste er fornøyde med å være helgeforelder for sine barn, selv om de tilsynelatende ikke har kjempet i retten for å få lov til å se sine barn mer.

Det er nettopp mer tid sammen med barnet som den ene forelderen motsetter seg at den andre forelderen skal ha. For å begrunne sin standpunkt brukes argumenter som at den andre forelderen ikke har omsorgsevne og at delt omsorg er til skade for barnet. De aller fleste foreldre er heldigvis gode omsorgspersoner for sine egne barn, og vil sine barn kun det beste. En del trenger dog hjelp til å se at det er det negative synet på den andre forelderen som er ødeleggende for barn.

Grunnfeilet som mange gjør dog, er at de tror retten skal påtvinge delt bosted til alle som tar saken til retten. Retten skal selvfølgelig fortsatt ta hensyn til det individuelle barnets behov og interesser, ikke foreldrenes behov og interesser. Hvis retten lander på at den beste løsningen for det aktuelle barnet er delt bosted, bør retten ha mulighet å idømme dette - og ikke som i dag - være forhindret til en slik løsning som retten bedømmer er til barnets beste.

Det er bred politisk enighet om at barn har best av en mest mulig samlet foreldrekontakt. Hvis barneloven blir forandret, og sender ut signaler om at samfunnet forventer at foreldrene etter samlivsbrudd skal samarbeide, og fortsatt dele på omsorgen for barna. Da vil vi forhåpentligvis oppleve mindre opprivende konflikter om hvem som skal ha barnet boende fast hos seg. Foreldre som samarbeider om barnet og praktiserer felles omsorg- etter samlivsbrudd - må derfor anses å være til barnets beste.