Falske beskyldninger om overgrep ødelegger liv

Av Anders Dahlén

Familievold er angivelig et stort samfunnsproblem, og myndighetene setter inn kraftige virkemiddel for å begrense omfanget av vold og overgrep i familien. Samtidig innebærer dette at det må stilles strenge krav på kompetanse og dømmekraft når det gjelder å håndtere det store tallet av påstander om vold og overgrep i familien. Der svikter beklageligvis mange samfunnsinstanser som arbeider med vold og overgrep i familien. Risikoen for mistak er store og setter rettssikkerheten i fare.

Mistak fra politi, statsadvokat, sakkyndige og domstol er mange. Det later som om samfunnet ikke har lært seg noe av erfaringene i Bjugn-skandalen, hvor lett påstander om overgrep mot barn kan ødelegge og splitte en hel bygd. Overgrep mot barn forekommer, men det er grunn til å spørre om antallet barn utsatt for overgrep i familien er så stort som f. eks. organisasjonen Alternativ til vold (ATV) hevder. I en artikkel i Dagsavisen 26.08.06 står ATV som kilde til at så mange som 100 000 barn bor i et voldelig hjem. Dette tall (100 000) har tidligere blitt brukt av ATV, men da i forbindelse vold mot kvinner.

Hvor stammer dette tall i fra? Mest sannsynlig fra en rapport fra NIBR 2005:3 vold i parforhold. NIBRs rapport ble høsten 2005 brukt særdeles aktivt for å male et bilde av at hver fjerde kvinne ble utsatt for vold. TV-aksjonen i NRK den høsten handlet også om vold mot kvinner. Amnesty hadde en kampanje, og toneangivende politiker og media brukte rapporten for alt den var verdt. Til slutt sa voldsforskene ifra i et debattinnlegg i Dagbladet 15.11.05 med tittel ”Misbruk av forskning”. Det er grunn til å sitere fra dette innlegg: ” Å overdrive utbredelsen, selv i beste mening, er en farlig strategi i lengden. Ikke bare stiller dette forskningen på feltet i et underlig lys, slik misvisende ”opplysningsvirksomhet” vil antakelig også kunne bidra til å undergrave formidlerens troverdighet og legitimitet. Og det vil kampen mot volden neppe være tjent med.”.

Denne selvfølgelighet synes å ha gått i glemmeboken. Media har som kjent behov av å ha store tall å vise til for å selge aviser. Men det som er foruroligende er at tilsynelatende ærlige og presumptivt oppegående samfunnsinstanser ikke tar lærdom av historien. Vil overdrivelse av overgrepsomfanget virkelig forhindre lidelse – eller vil det skape lidelse?

Så lenge utredningsmetodikken er på et så elendig nivå, når det gjelder å finne ut om en påstand om vold og overgrep er holdbar eller ei, er det ikke forsvarlig av media å ukritisk og ubalansert tillate organisasjoner som ATV å fremføre sine tall om tilstanden i landet. Media har også et samfunnsansvar i denne problematikken. Media prøver nå i ettertid å vaske sine hender i forbindelse med Bjugn-skandalen. Men de som har fulgt med vet at media har stor skyld til at Bjugn-skandalen eskalerte til uante høyder.

Det kreves et oppbud av mot og besluttsomhet (for å ikke snakke om integritet) av media for å avdekke hvordan ulike grupper i samfunnet får lov å styre debatten om vold i familien, der kvinner og barn fremstilles som offer, og der mannen alltid er voldsutøver (Män är djur!).

En ensidig og ubalansert fremstilling er ikke uvanlig å lese. Vil det bidra til å bekjempe vold i familien? Eller vil slik uredelig fremstilling bygge opp under myten om familievold, der kvinner og barn fremstilles som offer og menn utelukkende som voldsutøvere? Beskytter vi virkelig alle barn ved å være slik ensporet i tankegangen, at det bare er menn som bruker vold mot barn? Og er alle påstander om vold og overgrep i familien virkelig sanne?

Spørsmålet er således: Hvordan kan vi skille reelle overgrep fra falske beskyldninger?