Eneforeldredogmen hos fagfolk

Av Anders Dahlén, Forum for Menn og Omsorg (FMO)

Det hersker beklageligvis et syn blant fagfolk; at et barn uansett har det best hos mor etter et samlivsbrudd. Barnets rettigheter til å få en mest samlet god foreldrekontakt er ikke tilstreklig ivaretatt i dagens lovgivning. Barne –og familiedep. erkjenner selv at samværsretten ikke er automatisk, til tross for at FNs barnekonvensjon er nedfelt i norsk lov. En far står mer eller mindre maktesløs når en mor forhindrer at samvær utøves, og et litet barn får overhode ingen hjelp av samfunnet til å se sin far. Barnets rettighet og behov å få god kontakt med begge sine foreldre blir neglisjert i stor grad av så godt som alle samfunnsinstanser, hvilket er en stor skam.

For å illustrere hva det er for holdninger som en far har å kjempe mot, så viser jeg til en ledende skikkelse innen forskningen i forhold som berør far, mor og barn. Hun er psykolog og heter Katrin Koch og har kommet med innspill i forbindelse med debatten om delt omsorg/bosted. Hun står også bak mange av de offentlige utredninger (NOU) som politiker bygger sine forslag på når det gjelder endringer av eksisterende lover. Koch har uttalt følgende: ”De minste barna er biologisk sett avhengige av mødrene sine”. Jeg spør meg hvordan skal man tolke et slikt utsagn? Er det slik å forstå at alle barn som ikke har en mor således ikke greier å utvikle seg og vokse opp til et normalt og fullgodt menneske? Er disse barn helt fortapte? Hvis det er amming hun sikter til, hva med alle de barn som ikke ammer? Et slikt utsagn oppviser en ekskluderende holdning mot far som en resursperson for barnet.

Det er mye som er galt med dagens barnelovgivning, og jeg mener den norske stat i stor grad svikter barnets rettigheter, interesser og behov av å ha god kontakt med begge foreldre, etter et samlivsbrudd mellom foreldrene. Det største problemet er dog holdningen som mange jurister, psykologer og politiker besitter; at en mor alltid sees på som den beste omsorgspersonen for barnet, (jf. status quo-prinsippet) etter samlivsbrudd, og at en far blir sett på som konfliktskapende når han ønsker å være en del i sitt eget barns liv, jf. Barne –og familieminister Laila Dåvøys uttalelse i et intervju til Aftenposten høsten 2003: ”… fedrene bør la være å kjempe for delt omsorg …”. Hun har åpenbart fått med seg at 7 av 10 fedre ønsker mer samvær med sine barn, men har ventelig ikke forståelse for det.

Den såkalte morspresumpsjonen, eller myten om at et barn har det best hos mor når foreldrene skiller lag, lever fortsatt. De aller fleste fedre er like dyktige omsorgsforeldre som en mor. Jeg etterlyser en mer farsinkluderende holdning blant politikerne og øvrige samfunnsaktører. En familiepolitikk der begge foreldre likestilles som gode omsorgpersoner for sine barn, også etter et samlivsbrudd. Likeverd for begge foreldre som omsorgspersoner for felles barn, er et godt utgangspunkt for å forhindre konflikter. Mulighet for en domstol å idømme felles/delt omsorg, der begge foreldre vurderes å ha gode omsorgsevner, er et annet bra virkemiddel. Men så lenge fagfolk fremdeles har eneforeldredogme etter samlivsbrudd som sin rettesnor, ser fremtiden mørk ut for alle barn og fedre som ønsker mer tid sammen.

Skrevet 29. januar 2005