Motstanden mot delt omsorg

Av Anders Dahlén

Det er elementært og udiskutabelt at det beste for barn er når begge foreldre greier å samarbeide og bli enige om ordninger om felles barn etter samlivsbrudd, uten innblanding av offentlige instanser som familiekontor, rettsvesen etc. De aller fleste foreldre er også ansvarsfulle og greier heldigvis å sette sine voksenproblemer til side, og sammen komme frem til ordninger om hva som er best for barnet.

Selv om det kan diskuteres om alle virkelige er så enige som det ser ut i statistikken, når det fremkommer i en undersøkning om foreldres kontakt med barn de ikke bor sammen med (An-Magritt Jensen og Sten-Erik Clausen (1997): Samvær og fravær NIBR-notat 1997:103) at hele 62 % av fedrene gjerne ville hatt mer samvær enn de faktisk har! Hele sju av ti fedre tror også at barnet ville ønsket mer samvær med dem.

Det finnes dessverre enkelte individer som ikke greier å bli enige om hva som er best for deres felles barn, og som da kommer inn i systemet med mekling på familiekontor og hos rettsvesen. Vi bruker til slutt rettsapparatet som en konfliktløser om meklingen mislyktes.

Hvis alle forhold ligger til rette for delt omsorg som et alternativ (kort avstand etc.) og begge foreldre er ansett som gode omsorgspersoner, burde domstolen ha mulighet å idømme delt bosted. Denne muligheten har faktisk domstolen på en måte allerede i dag:

Ot.prp nr. 56 (1996-97) s.55 ”Ligger forholdene til rette for det, er det ingenting i veien for at det i avgjørelsen fastsettes en videre samværsrett enn det som ligger i ”vanlig samvær”, opp til halvparten av tiden.” Denne muligheten brukes dessverre ikke så ofte, så godt som aldri, av domstolen pr i dag. En kan spørre seg hvorfor?

Det er ikke nødvendig i dagens rettspraksis å ta stilling til det mangelfulle samarbeidet. Det er tilstrekklig å konstatere at umulighet foreligger. Denne rettspraksis er meget diskutabel. En skulle forvente seg av en konfliktløser at det er vesentlig å få frem hvem av partnerne som er den motvillige til å samarbeide, og hvilke begrunnelser som den parten påberoper seg i sitt syn om hva som er best for barnet. Dagens system belønner dessverre i stor grad en part som er konfliktskapende og vrangvillig. Svært ofte konstaterer beklageligvis retten at ”konfliktnivået er usedvanlig høyt” uten å sette seg tilstrekklig inn i hva uenigheten består av. En må spørre seg om dette er best for barnet og om samfunnet er tjent ved å ha en slik rettspraksis.

Psykolog Katrin Koch i forskningsrådet fremsatte i en debattartikkel mot delt omsorg, følgende påstand: ”De minste barna er biologisk sett avhengige av mødrene sine”. Mitt spørsmål er; hvordan skal man tolke dette? Er det slik å forstå, at alle barn som ikke har en mor, således ikke greier å utvikle seg og vokse opp til et normalt og fullgodt menneske? Er slike barn helt fortapte? Hvis det er amming hun sikter til, hva med alle de barn som ikke ammer? Er de også helt fortapte? Arve Juritzens datter er således ifølge Koch, helt fortapt da hun er biologisk avhengig av sin mor? Muligens bør Koch kalle seg biolog i stedet for psykolog. Biologi er en vitenskap som kan etterprøves med empirisk vitenskaplige eksperiment, som kan verifisere eller falsifisere utfallet av en hypotese. Det kan med andre ord etterprøves, noe ikke Kochs utsagn kan gjøres.

Psykolog Odd Arne Tjersland i forskningsrådet, kom med følgende innlegg i debatten om delt omsorg: ”Lovforslaget om delt omsorg gir forvarsler om flere konflikter, flere rettssaker og flere ulykkelige barn” Dette påstand er så farsfiendtlig at det taler for seg selv.