Samvær til besvær

Av Anders Dahlén, Forum for Menn og Omsorg (FMO)

I ett debattinnlegg fra Barneombudet om samvær under tvang i Aftenposten 26. april 2005, hevder Reidar Hjermann at samværsretten står for sterkt. Dette er feil.

Samværsretten er ikke automatisk. Hvis f eks en mor nekter far og barn samvær kan ikke samvær tvangsfullføres. For å overhode kunne tvangsfullføre en samværsrett, må det foreligge et tvangsgrunnlag, dvs en dom, kjennelse eller rettsforlik som gir samværsrett. De færreste har et slikt tvangsgrunnlag. Å få et tvangsgrunnlag innebær at en må ha tatt spørsmålet om samvær til domstol, og det tar som regel lang tid. Der vil selvfølgelig spørsmålet også bli grundig belyst, hvorvidt det er tilrådelig at samvær skal utøves.

Men på tross av det foreligger en dom, kjennelse eller rettsforlik, kan bostedsforelder likevel nekte samvær. Den samværsberettigede må da nok en gang ta saken opp til domstol og begjære tvangsbot. Men det er ikke sikkert at bostedsforelder blir idømt bot engang. Umulighetskriteriet blir brukt svært ofte for å ikke ilegge tvangsbot. Dvs hvis barnet motsetter seg at samvær kan utøves, vil retten ta hensyn til dette å ikke ilegge tvangsbot til bostedsforelder.

Det medfører således ikke riktighet når Barneombudet hevder at samværsretten står alt for sterkt. Det finns mange fedre og barn i dette landet, som kan bekrefte det motsatte. De har nemlig opplevd hvor svakt samværsretten står i dette landet, da 9 av 10 samværsforelder er en far.

En kan også få oppfattelse av Barneombudets debattinnlegg at vold og overgrep mot barn fra samværsforelder har et stort omfang. Jeg vil anta at problemet med samværssabotasje har et mye større omfang. Det er selvfølgelig ille når barn blir utsatt for overgrep, men loven beskytter allerede barn mot vold og overgrep i dag. At det derimot skjer overgrep mot barn, kan man ikke klandre loven for. Barneombudet er dog inne på rett spor når han antyder at barnevernet fraskriver seg ansvar. Der ligger problemet. Når barn er i faresonen for å lide overlast, svikter barnevernet sin lovmessige plikt til å gripe inn i slike saker. Men dette problemet gjelder begge veier. Det er ikke bare samværsforeldre som kan utøve omsorgssvikt, det kan en bostedsforelder også. En kan få oppfattelse av, når man leser Barneombudets debattinnlegg, at det bare er samværsforeldre som utøver omsorgssvikt mot sine egne barn. Barnevernet bryr seg like lite, hvis en samværsforelder er bekymret for sitt barn, når det er hos bostedsforelder. Barneombudet bør få et balansert og nyansert syn på problematikken kring samvær. Å nekte samvær uten aktverdig grunn er også omsorgssvikt. Dette bør bekymre barneombudet i like høy grad, hvis han bryr seg om alle barn.

En redigert utgave av denne artikkel ble publisert i Aftenposten 6. mai 2005